Higher Education at the Forefront

Nasser Fakouhi’s interview with the Norwegian journal Samtiden, titled “Higher Education at the Forefront,” published on March 9, 2026.

Iran’s Higher Education at the Forefront

The universities in Iran have always played a key role in the country’s dramatic history, but what may now happen to higher education is entirely impossible to predict, says one of the country’s leading academics.

Professor Nasser Fakouhi, a renowned anthropologist who has researched subjects including political violence, believes the earthquake the Iranian society is currently experiencing is so vast that the outcome is still impossible to foresee.

“It is as if everything we have known previously no longer applies. Now, everything must be rethought,” says Fakouhi. However, he is not only referring to the war that began with the attacks by the U.S. and Israel against Tehran, in which the country’s Supreme Leader, Ayatollah Khamenei, was killed. He is also speaking about the protests against the regime in January, which were met with extreme levels of regime brutality.

Students, in particular, played a decisive role in those protests. However, up to 30,000 Iranians may have been killed in the streets of the country’s cities and villages in January before the authorities managed to halt the demonstrations.

“After the killings and the subsequent war, the entire political and social situation has changed. We are facing new perspectives on the future that will eventually emerge, but which we do not yet understand,” the professor believes. Fakouhi himself, who is affiliated with Tehran University, is currently in Paris.

IN THE CROSSFIRE
It is, however, nothing new that universities end up in the crossfire precisely when the country is in its most vital historical moments. Throughout Iran’s modern history, universities have either been given a key role in social development, or the universities themselves have taken a key role through protests and a certain degree of academic opposition.

Under the Shah, who ruled de facto from 1953 to 1979, Iran’s universities were perhaps the main engine of the great “modernization project.” In the span of a generation, dictator Mohammad Reza Pahlavi wanted to transform a traditional society into an urban and industrial one that would dance to Elvis Presley.

Many new universities were established during his period, such as Pahlavi University, conveniently named after the Shah himself. Ironically, this particular university first became known for its openness and relatively free debates, but that openness quickly backfired when students dared to criticize the Shah himself.

The conflicts with the students, however, began before that. Pahlavi became Shah in 1921, but gained real political power in 1953 after the U.S. and Britain overthrew the democratically elected government of Prime Minister Mohammad Mossadegh. But when the Shah then wanted to restore diplomatic relations with Britain, it became too much for many of the students at Tehran University. Three students were killed in the subsequent riots.

Traditionally, it was the left wing that stood strongest at Iranian universities. The Marxist group Fedayeen-e Khalq emerged at Arya Mehr, a technical university in the capital. And when Ayatollah Khomeini, from his small residence outside Paris toward the end of the 70s, managed to get millions of Iranians into the streets, the students were also ready—despite the ideological abyss between the Islamists and the left wing.

It was not only Iranian students who were lured by Khomeini. The philosopher Michel Foucault visited Tehran twice in the midst of this period of upheaval and enthusiastically described the Islamists’ project as “political spiritualism.”

Tehran University was to become the meeting point where many of the protest marches began. The involvement of students was decisive for the revolution in 1979. Today, nearly 50 years later, we see the irony of history: precisely because the Islamists themselves came to power through mass protests, today’s oppressive regime is fully aware of the threat that demonstrations pose.

THE CULTURAL REVOLUTION
The reactionary and fundamentalist Khomeini, who was eventually flown home on an Air France flight, had no plans to create a new Iranian society in accordance with the ideals of the left. The support of the students was no longer necessary, and as part of a “cultural revolution,” the universities were closed. The goal was to remove all Western and non-Islamic influence. Iran’s institutions for higher education remained closed for the next three years.

But the new revolutionary regime needed a highly educated workforce. And even though the universities eventually reopened, the regime—then as today—viewed both professors and students with a good deal of suspicion. Research, for example, was never free. Professor Afshin Shahi, who monitors developments from Britain, says that the revolutionary regime created an extensive surveillance system to stifle any attempt at criticism.

“Like all aspects of Iranian society, surveillance is intense at the universities as well,” says Shahi, an expert on Middle Eastern history. “There are also topics that one cannot, for instance, research critically, such as the Supreme Leader, Islam, and the Guardian Council. Nevertheless, we have constantly seen a tug-of-war over where the red lines should be drawn—a tug-of-war that reflects the relationship between state and society over the last 47 years. These red lines have changed as students and academics have used their voices and discussed topics that were impossible to talk about at the beginning of the revolution.”

As in other non-democratic countries, the tools the regime has used for its suppression have changed. While it was often important under communism in Eastern Europe to stop the flow of information itself, this is far more difficult to achieve in Iran with all the access to satellite television and the internet. These days, granted, as a result of the massacres in January and the war, the internet is shut down.

HALTING THE GATHERING OF PEOPLE
But precisely because the flow of information is usually difficult to stop, it has instead become far more important for the regime to prevent people from organizing and gathering. And here, distance learning at universities using Zoom has actually become, of all things, a part of the suppression. Every time the regime has felt danger smoldering at the universities, the order comes to switch to distance learning.

According to Professor Fakouhi, Iranian researchers, or for that matter authors, have always had to struggle with how to express themselves to avoid being met by the regime’s police.

“Every intellectual in Iran, and especially writers and artists, knows the problem, and the strategy used is linguistic: fortunately, the Persian language contains such a great breadth that it is possible to bypass censorship and formulate one’s views indirectly. This is especially prevalent in the faculties of humanities and social sciences,” says Fakouhi.

In his own field, anthropology, the difficulties have often been linked to fieldwork, especially when it takes place in the countryside, in poor urban areas, or in ethnically diverse regions. Nevertheless, the professor describes such fieldwork as “challenging, but not impossible.”

But the professor also emphasizes that the revolutionary regime has had successes in its educational policy and has, in a sense, created the social class that is now challenging them.

“Before the revolution, illiteracy was widespread, especially among women; today, over 90 percent can read and write. And the previously traditional and religious society has undergone a deep transformation. Iran has become less religious and more consumer-based and Western-oriented. Broad sections of society, which likely represent more than 60 or 70 percent of Iranian society, seek a Western lifestyle with greater political, social, and cultural freedoms,” the anthropologist says. He notes that women in Iran have played a decisive role here.

In January, when dissatisfaction with the regime was so great that protesters took over the streets in city after city, the authorities once again did what they always do—they closed the universities. But then followed the massacres, which changed everything, says British-based Professor Shahi. Regardless of the ongoing war, he no longer believes that things will be able to return to the way they once were.

“A few weeks after the massacres, the universities in Tehran were actually reopened. When the students returned, we only saw new protests and clashes,” says Shahi.

The Islamist regime has always been brutal and merciless toward its opponents, but it is the scale in January that no one had seen before. And this has had political consequences.

“The regime today has difficulty justifying its own continued existence; it is fighting, vis-à-vis the people, for its own survival. We now see such anger in the population that it constitutes a threat. The authorities are also aware that most students are no longer concerned with the binary struggle between reformists and hawks; now, the students want the regime to fall,” he says.

Something else that has surprised Professor Shahi in recent weeks is that the universities no longer appear to be the same centers for left-wing politics they once were. “Even there, we hear the cries for the Shah’s son to return,” he says.

WILL CONTINUE
With war and an unprecedented anger, it is impossible today to know the consequences for higher education in Iran. But, Shahi maintains, despite regime surveillance, higher education will always remain a source of opposition.

“As in many authoritarian states, even if the regime tries to control everything, universities will always be the place where disagreement with the regime will find expression,” he says.

Professor Fakouhi takes it a step further.

“I believe that maintaining hope is not an illusion; instead, it is a duty, a form of struggle and resistance. Iran has a civilization that is more than 3,000 years old and has been through crises far worse than those we are witnessing today, and Iran has survived. And we will certainly survive this crisis as well,” he concludes.

Note: This is an AI-generated translation by Gemini of the interview “Higher Education at the Forefront,” originally published in the Norwegian journal Samtiden on March 9, 2026.

The original Text

Irans høyere utdanning
ved frontlinjen
Universitetene i Iran har alltid spilt en nøkkelrolle i
landets dramatiske historie, men hva som nå kan
skje med den høyere utdanningen er det helt
umulig å spå, sier en av landets ledende
akademikere.
Iranere

Professor Nasser Fakouhi, en kjent antropolog som blant
annet har forsket på politisk vold, tror jordskjelvet det
iranske samfunnet er inne i er så stort at utfallet ennå er
helt umulig forutse.
– Det er som om alt vi har kjent til tidligere ikke lenger
gjelder. Nå må alt tenkes gjennom på nytt, sier Fakouhi.
Men han sikter ikke kun til krigen som startet med USA og
Israels angrep mot Teheran, der landets øverste leder
Ayatollah Khamenei ble drept. Han snakker også om
protestene mot regimet i januar, som ble besvart med
ekstrem høy regimebrutalitet.
Spesielt studenter spilte en avgjørende rolle i de
protestene. Men opp til 30.000 iranere kan ha blitt drept i
gatene i landets byer og landsbyer i januar før
myndighetene maktet å stanse demonstrasjonene.
– Etter drapene og den påfølgende krigen har hele den
politiske og sosiale situasjonen endret seg. Vi står overfor
nye perspektiver på fremtiden som omsider vil vokse fram,
men som vi ennå ikke forstår, tror professoren. Fakouhi
selv, som er tilknyttet Teheran Universitetet, befinner seg i
Paris.
KRYSSILDEN
Det er imidlertid ikke noe nytt at universitetene
ender opp i kryssilden akkurat når landet er inne
i sine viktige historiske øyeblikk. Gjennom hele
Irans moderne historie har universitetene enten
blitt gitt en nøkkelrolle i samfunnsutviklingen,
eller så har universitetene selv tatt en
nøkkelrolle gjennom protester og også en viss
akademisk opposisjon.
Under sjahen, som de facto styrte fra 1953 til
۱۹۷۹, var Irans universiteter kanskje
hovedmotoren i det store
«moderniseringsprosjektet». I løpet av en
generasjon ville diktator Mohammad Reza
Pahlavi forvandle et tradisjonelt samfunn til et
urbant og industrielt samfunn som ville danse til
Elvis Presley.
Mange nye universitet ble etablert i hans periode, som for
eksempel Pahlavi Universitetet, beleilig oppkalt etter
sjahen selv. Kanskje ironisk nok ble akkurat dette
universitetet først kjent for sin åpenhet og for sine relativt
frie debatter, men raskt skulle åpenheten slå tilbake da
studentene våget å kritisere sjahen selv.
Konfliktene med studentene, imidlertid, startet før det.
Pahlavi ble sjah i 1921, men fikk den reelle politiske
makten i 1953 etter at USA og Storbritannia veltet den
demokratisk valgte regjeringen til statsminister
Mohammad Mossadegh. Men da sjahen så ville
gjenopprette de diplomatiske forbindelsene med nettopp
Storbritannia ble det for mye for mange av studentene ved
Teheran universitetet. Tre studenter ble drept i de
påfølgende opptøyene.
Tradisjonelt var det venstresiden som stod
sterkest ved de iranske universitetene. Den
marxistiske gruppen Fedayeen-e Khalq vokste
fram på Arya Mehr, et teknisk universitet i
hovedstaden. Og da Ayatollah Khomeini fra sitt
lille tilholdssted utenfor Paris mot slutten av 70-
tallet greide å få millioner av iranere ut i gatene,
var også studentene rede – til tross for den
ideologiske avgrunnen mellom islamistene og
venstresiden.
Det var ikke bare de iranske studentene som lot
seg lokke av Khomeini. Filosofen Michel Focault
besøkte Teheran to ganger midt i denne
omveltningsperioden, og beskrev entusiastisk
islamistenes prosjekt som «politisk
spiritualisme».
Teheran Universitetet skulle bli møtestedet der
mange av protestmarsjene startet. Studentenes
involvering ble da også avgjørende for
revolusjonen i 1979. I dag, nesten 50 år senere,
ser vi historiens ironi: Nettopp fordi islamistene
selv kom til makten gjennom masseprotester, er
dagens undertrykkende regime fullstendig klar
over hvilken trussel demonstrasjonene utgjør.
KULTURREVOLUSJONEN
Den reaksjonære og fundamentalistiske Khomeini, som
omsider ble fløyet hjem på et Air France fly, hadde ingen
planer om å skape et nytt iransk samfunn i samsvar med
venstresidens idealer. Studentenes støtte var ikke lenger
nødvendig, og som del av en «kulturrevolusjon» ble
universitetene stengt. Målet var å fjerne all vestlig og ikkeislamsk
innflytelse. Irans institusjoner for høyere utdanning
forble stengt de neste tre årene.
Men det nye revolusjonære regimet hadde bruk for en høyt
utdannet arbeidskraft. Og selv om universitetene omsider
ble åpnet, så regimet – da som i dag – på både
professorene og studentene med en god porsjon
mistenksomhet. Forskningen, for eksempel, var aldri fri.
Professor Afshin Shahi, som følger utviklingen fra
Storbritannia, forteller at det revolusjonære regimet
skapte, for å kneble ethvert tilløp til kritikk, et omfattende
overvåkingssystem.
– Som alle sider ved det iranske samfunnet, er
overvåkningen intens også på universitetene, forteller
Shahi, som er en ekspert på Midtøstens historie.
– Det finnes også temaer en for eksempel ikke en gang kan
forske kritisk på, som Den øverste lederen, islam og
vokterrådet. Men likevel har vi hele tiden sett en dragkamp
om hvor de røde linjene skal gå, en dragkamp som
reflekterer forholdet mellom stat og samfunn i de siste 47
årene. Disse røde linjene har endret seg i takt med at
studenter og akademikere har brukt sine stemmer, og
diskutert temaer som det var umulig å snakke om i
begynnelsen av revolusjonen, sier Shahi.
Som i andre ikke-demokratiske land, har verktøyene
regimet har brukt i sin undertrykking endret seg. Mens det
under kommunismen i Øst-Europa gjerne var viktig å
stanse selve flommen av informasjon, er dette noe som
langt vanskeligere lar seg gjøre i Iran med all tilgangen til
satellittfjernsyn og internett. I disse dager, riktignok, som
følge av massakrene i januar og krigen, er internettet
stengt.
STANSE ANSAMLING AV FOLK
Men nettopp fordi informasjonsflommen vanligvis er
vanskelig å stoppe, er det i stedet blitt langt viktigere for
regimet å hindre folk i å organisere og samle seg. Og her
har fjernundervisning på universitetene ved hjelp av Zoom
faktisk blitt, av alle ting, en del av undertrykkingen. Hver
gang regimet har følt farene ulme ved universitetene,
kommer ordren om å gå over til fjernundervisning.
Ifølge professor Fakouhi, har iranske forskere, eller for den
saks skyld forfattere, alltid måttet stri med hvordan en skal
kunne uttrykke seg for ikke å bli møtt av regimets politi.
– Enhver intellektuell i Iran, og spesielt forfattere og
kunstnere, kjenner til problemet, og strategien som brukes
er knyttet til det språklige: Heldigvis inneholder det
persiske språket en så stor bredde at det er mulig å gå
rundt sensuren og formulere sine syn indirekte. Dette er
spesielt utbredt i det humanistiske og det
samfunnsvitenskapelige fakultetet, forteller Fakouhi.
I hans eget felt, antropologien, har vanskene ofte vært
knyttet til feltarbeidet, spesielt når det finner sted på
landsbygda, i fattige urbane områder eller i etnisk
sammensatte strøk. Professoren beskriver likevel slikt
feltarbeid som «utfordrende, men ikke umulig».
Men professoren understreker også at det revolusjonære
regimet har hatt suksesser i sin utdanningspolitikk, og på
sett og vis har skapt samfunnsklassen som nå utfordrer
dem.
– Før revolusjonen var analfabetismen utbredt,
spesielt blant kvinner, i dag kan over 90 prosent
lese og skrive. Og det tidligere så tradisjonelle
og religiøse samfunnet har gått gjennom en dyp
transformasjon. Iran er blitt mindre religiøst og
mer forbrukerbasert og vestlig-orientert. Brede
samfunnslag, som trolig representerer mer enn
۶۰ eller 70 prosent av det iranske samfunnet,
søker en vestlig livsstil med større politiske,
sosiale og kulturelle friheter, forteller
antropologen. Han sier at nettopp kvinnene i Iran
har spilt en avgjørende rolle her.
I januar, da misnøyen med regimet var så stor at
demonstranter overtok gatene i by etter by,
gjorde myndighetene nok en gang det de alltid gjør – de
stengte universitetene. Men så fulgte massakrene, noe
som endret alt, sier britisk-baserte professor Shahi.
Uavhengig av krigen som pågår tror han ikke lenger at ting
vil kunne gå tilbake til slik de en gang var.
– Noen uker etter massakrene ble universitetene i Teheran
faktisk gjenåpnet. Da studentene kom tilbake, fikk vi bare
nye protester og sammenstøt, sier Shahi.
Det islamistiske regimet har alltid vært brutalt og nådeløst
mot sine motstandere, men det er omfanget i januar som
ingen hadde sett før. Og dette har fått politiske
konsekvenser.
– Regimet har i dag vansker med å rettferdiggjøre sin egen
fortsatte eksistens, det kjemper, vis-a-vis folket, for sin
egen overlevelse. Vi ser nå et slikt sinne i befolkningen at
dette utgjør en trussel. Myndighetene er også klare over at
de fleste studentene ikke lenger er opptatt av den binære
striden mellom reformister og hauker, nå ønsker
studentene at regimet skal falle, sier han.
Noe annet som i de siste ukene har overrasket professor
Shahi er at universitetene ikke lenger ser ut til å være de
samme sentrene for venstreorientert politikk som de en
gang var.
– Også der hører vi ropene om at sjahens sønn må komme
tilbake, sier han.
VIL FORTSETTE
Med krig og et sinne uten like blir det i dag umulig å vite
følgene for den høyere utdannelsen i Iran. Men, framholder
Shahi, tross regimeovervåkningen, vil den høyere
utdanningen alltid forbli en kilde til opposisjon.
– Som i mange autoritære stater, så vil, selv om regimet
prøver å kontrollere alt, universitetene alltid være stedet
der uenighet med regimet vil finne et uttrykk, sier han.
Professor Fakouhi tar det et skritt lengre.
– Jeg mener at å ivareta håpet ikke er en illusjon, det er i
stedet en plikt, en form for kamp og motstand. Iran har en
sivilisasjon som er mer enn 3000 år gammel, og har vært
gjennom kriser langt verre enn de vi er vitne til i dag, og
Iran har overlevd. Og vi vil helt sikkert overleve også
denne krisen, avslutter han.